Fotografen

Høsten 2017 ble det endelig en tur til Myanmar og jeg gleda meg. Det var mye nytt, ja egentlig alt også foto-turen til fotograf og organisator Nathan Horton som jeg hadde fått anbefalt av en fototurvenn. Nathan er opprinnelig fra Storbrittania, men har bodd og jobbet fra Kambodsja i 12 år hvor han nå har familie og barn. Hans jobb og lidenskap er å reise og å fotografere bl.a folk i deres rette omgivelser og kulturelle sammenheng. Fototurer til Myanmar har han tatt mange ganger og har fått både venner og lokale kontakter. Hans involverer seg i det som skjer og har en god dialog med folk. Bildene «betaler» han ved å handle og støtte de i deres daglige liv som å handle mat på markedene, støtte en lokal selger langs veien, kjøpe x antall skjerf og sovernir av barn eller dele bilder etter besøk fra tidligere turer. Alle disse kontaktene og erfaringene kom oss i fotogruppa til gode.

I gruppa var det to som hadde møtt hverandre på en foto-tur tidligere, utover det var vi alle ukjente men med samme mål; opplevelser kombinert med å ta bilder. Jeg møtte gruppa i Mandalay hvor vi starta vår 13 dagers rundreise i Myanmar. Bortsett fra JP som var fransk, men som bodde i  Sveits og hadde engelsk som sitt arbeidsspråk, hadde Anna fra Melbourne, Rachel fra Sydney, Jane fra Perth, David fra Wellington/New Zealand og Amy fra Scotland, engelsk som sitt morsmål. Deres naturlige dialog på engelsk forsterket mine mangler i det engelske ordforråd. Ord og uttrykk, nyanser og formuleringer som brukes når folk småprater, skal bli kjent og ha det hyggelig sammen utfordrer meg og gjør meg frustrert over at jeg ikke har tatt språk opplæringen på alvor  og pugget mange flere gloser.

Guiden

Vår lokale guide Tun Myat var alltid tilstede, passet på ,ordnet opp, la til rette og ikke minst fortalte oss mye om sitt hjemland.

Landet

Myanmar ble av de engelske kolonimaktene kalt Burma etter den største befolkningsgruppen i landet.  Storbrittania trakk seg ut i 1948, men Burma er fortsatt et mye brukt navn på landet. Tun fortalte oss at nå har de valgt å kalle landet for Myanmar for å inkludere alle de ca 30 folkegruppene. For meg var det en så god forklaring at jeg vil konsekvent bruke navnet Myanmar. Den samme forklaringen gjelder den tidligere hovedstaden Rangoon, som nå har fått tilbake sitt gamle navnet, Yangon, men den har mista sin rolle som hovedstad. Den jobben tok byen Naypyidaw i 2005 , en etter forholdene liten by.

Ballongferd over Bagan, med foto før og etter.

Soloppgang og solnedgang

Det er ingen hemmelighet at morgenlyset og lyset ved solnedgang er den beste tida for fotografering. Derfor ble det mange tidlige, ja svært tidlige morgener. Vi måtte dra et stykke, være klar før sola stod opp og utforske egen stilling og kameraets  innstillinger før vi kunne starte shooting.

Folk og hverdagsliv

Fra mine notater; «Vi tar gjerne foto stopp, det er det som er så bra!»…  og det ble det ofte fordi det skjedde stadig noe spesielt.

Vi tok bilder av folk, barn og voksne i deres hverdagslivet, på markeder og i arbeid, når de fisket eller når de var hjemme på land, i vannet og ved elver. Med respekt og ydmykhet var det ofte en ære å få ta bilder av folk og mange satte pris på det.

Templer, pagoder, munker og selvfølgelig Buddha

Det mest gripende, synlige og hverdagslige i Myanmar var munkene, pagodene, templene og Buddha sin sentrale rolle i hverdagslivet. Det hadde noe med det dypeste i menneskene, en tro på noe/noen som var større enn dem selv i tillegg hadde de en sterk tilknytning til kultur og tradisjoner som fortsatt holdes i hevd. I en befolkning på ca 57 mill, var over 90% Buddhister og det er ca 500000 munker i landet, hvorav  50000 holder til i Yangon. Vi ser templer og pagodaer over alt, det er nemlig tusenvis av de, sprett over hele landet. Noen er veldig gamle, bygget av jord og stein,  mange er malt og forgylt med gullplater.

I Yangon besøkte vi landets største Pagoda, Shwedagon Paya et sted «alle» Buddhister har ønske om å besøke en gang i løpet av sitt liv. Den er 99 m høy, er dekket med gullplater og pynta med 7000 diamanter, rubler, topaz og safirer. Hvor gammel den er er høyst usikkert, noen påstår den er den eldste pagoden i verden, 2600år. Tvilsomt sier noen, men den er viktig fordi den skal være bygd for å «beskytte» 8 av Buddha sine hår. Uansett når den ble påbegynt, er den blitt bygd på og reparert mange ganger.

Tun gav meg litt opplæring på hvordan vi skal gjøre det riktige her på dette hellige stedet. Jeg skulle gå rundt stupaen med klokka og finne mine hjørner/dager/dyr alt etter når jeg er født. Onsdag ettermiddag ble min dag og dyret mitt er en elefanten uten støt-tenner. Dette forteller noe om hvem jeg er.

 

Spiret/paraplyen til Shwedagon Pagoda er 13 meter høyt, med en diameter på 5 m. Vekten av gull er 500 kilo, den er pyntet med 83850 juveler, har over 4000 små gull bjeller og alt dette veier 5 tonn.

Myanmar er et av verdens fattigste land, men samtidig et land rikt på ressurser. Pga vanstyre over lang tid er det mange utfordringer i landet. Tross sin fattigdom er folket utrolig gavmilde og gir veldig mye til veldedighet og til sine utrolig mange pagoder, Buddhaer og munker.

Munkene eier svært lite og all mat får de av folk når de går rundt med sine krukker. Det er en ære å gi munkene mat. Munkene virker tilfreds, de hadde sitt nettverk og de hjalp hverandre. De eldste var mentorer for de yngste. Munkenes oppgave var å velsigne menneskers liv, situasjoner, byggverk og «ting», meditere, tilføre seg kunnskap, drive skole og opplæring og være tilstede i hverdagslivet hos folk.

«All that is beautiful and good in Burmese life and society today is indeed a gift of Buddhism» D.Guha

Spesielle opplevelser

Fiske

En dag alene på sykkel

Med utgangspunkt i byen Nyaungshwe ved Inle Lake syklet jeg rundt mellom små boligstrøk med vakker utsikt mot sjøen. Jeg ble vist rundt på gården hos en ung mann og nabokona. Hundar ei nydelig eldre dame som invitert meg inn på te og noe søtt å spise som jeg ikke visste hva var, men godt var det. På tross av mangel på et felles språk fikk vi en veldig trivelig stund sammen. Etter det besøket kom jeg til en landsby som var bygd på påler i sjøen. En annen hyggelig dame, en lokal båtfører, guidet meg rundt i båten sin. Den fløt stille avgårde innimellom alle de fargerike husene. Unge, jålete jenter med smart-telefon og kul stil ville gjerne bli fotografert, så hvorfor ikke ta et bilde, kontrastene i dette landet er store.

Etterhvert begynte det å li på dag og jeg måtte være tilbake i byen før det ble mørkt. Hvor lang tid jeg kom til å bruke på turen tilbake visste jeg ikke, men jeg ble anbefalt å ta en båt over sjøen og sykle tilbake på den andre sida. Det ble en flott tur, men mye lengre enn jeg hadde trodd fordi jeg sykla alt for langt. En motorsyklist som jeg hadde sett passere meg stoppet og jeg ble litt skeptisk til hva han ville meg. Men da han tok av seg munnbindet så jeg at det var Tun, vår gode guide og beskytter. Et helt utrolig sammentreff og takket være han fikk jeg snudd og tatt den riktige avkjørselen tilbake. Sola gikk ned og vel fremme i byen var det mørk. Det ble en minnerik sykkeltur og en herlig dag.

Myanmar var absolutt verdt et besøk, kanskje to, jeg får se.

Det var mye skriverier om Myanmar den høsten 2017 da jeg drog. Det dreide seg om folkemordet som hadde skjedd i staten Rakhine på grensen til Bangladesh. Hvem som stod bak, hvorfor, hvem starta konflikten, var det en avgjørelse tatt av de lokale, av regjering eller av et gammelt militær-regime. Kunne Aung San Suu Kyi forhindret det, var det store spørsmålet her i Norge. Hun er jo kjent for oss etter at hun fikk tildelt Nobels Fredspris i 1991? Hvem har svarene? Det kommer an på hvem vi spør, hva vi leser og hvilken side vi står på.

Det jeg tenker er at vi er kjempegode i Norge til å bli revet med i stormen, følge massene og bli en i saueflokken bare ved å lese et innlegg på FB, en artikkel i den avisa vi sympatiserer mest med, eller et innlegg på nett. «FB likes» med et ønske om å vise at vi står på den «riktige» siden og at vi har de gode aksepterte meningene har stor effekt. Jeg tenker at det er litt vel enkle måter å få svarene på. I Myanmar hadde turisttrafikken sunket med 40% etter at konflikten i delstaten Rakhine ble kjent. Ringvirkningene av det er det folket som merker når arbeidsplassene blir rammet. De som har makt, midler, penger, ressurser og ofte skylden, har så de klarer seg.

Folket i Myanmar har opplevd en stor økt frihet siden 2011 og i 2012 kunne de kjøpe sin egen smarttelefon og bruke internett. I 2015 fikk de sitt første fri valg på 50 år. Men det er ikke bare mangelen på nett som har hindret folket i å skaffe seg nyheter og vite hva som foregår. Når vi reiste på landsbygda så vi hvordan de levde og ikke minst hvilke transport de fortsatt tar seg frem med. Skal vi med våre riktige meninger og prinsipper, bygd på et liv med erfaringer fra et land som ikke vet hva det vil si å leve uten demokrati, menneske rettigheter og frihet fortelle andre med stor selvtilfredshet hva de bør mene og gjøre. Det jeg prøver å lære når jeg reiser er å forstå litt mere om livet der jeg er. Og jeg må stadig innrømme overfor meg selv at det er utrolig mye jeg ikke vet og ikke har skjønt så kanskje jeg kan vente litt med å bli revet med og trykke «like».

  1. Så utrolig vakre fotos og interessante tekster. Jeg gleder meg til du skal ha fotoutstilling, for du skal vel ha det? Alle bildene dine er gode, men disse fra Myanmar synes jeg er helt spesielt nydelige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *