Som student langt hjemmefra, med stor utferdstrang, lite penger og med erfaring og tro på at folk er snille, ble haiking en god løsning jeg brukte ganske mye. Jeg reiste billig, det var spennende og jeg møtte stort sett hyggelige mennesker.

Alta folkehøyskole var langt hjemmefra og den påsken ei venninne og jeg var elever der fikk vi besøk hjemmefra. Da gjestene skulle kjøre de 160 milene heim igjen ble vi med et stykke inn i Finnland. 22 mil fra Alta på et lite sted, Enontekio, valgte vi å snu. Min venninne hadde håpet hun skulle finne en butikk hvor de solgte Iittala glass, noe hun samlet på, men det ble en stor skuffelse. Det var ingenting på det stedet uten en bensinstasjon som solgte det bensinstasjoner skal selge. Lite trafikk var det også, men vi valgte tommelen og håpet på skyss tilbake til skolen. Strekningen var kjedelig så turen opplevdes lang, men skyss fikk vi helt frem. Dette var til da min lengste haiketur og den første og til nå eneste reisen jeg har tatt til Finnland.

Googler du Enontekio vil du se at dette er dette»Winter Wounderland Lapland». Der ligger Finnlands høyeste fjell, Haltitunturi, de har nasjonalpark, masse reinsdyr, flyplass og sist, men ikke minst, hovedårsaken til at det går charterfly fra mange byer i Storbrittania i desember. Nemlig at der kan du oppleve; «seeing your childres faces when they meet the REAL Santa!» (Transun sin nettside)

Vel, jeg fikk iallfall testet haiking som metodeog jeg fortsatte å bruke tommelen da jeg gikk på gymnaset i Molde, 25 mil hjemmefra.

Ville han prøve å stoppe meg?

Med sommerjobb i Trondheim og nesten 2 mil hjemmefra var haiking en måte å spare penger på til og fra jobb. Den haiketuren jeg husker aller best var på akkurat på den strekningen. Som vanlig gikk det greit å få haik. En mann stoppet og lot meg få sitte på. Jeg prøvde alltid å prate litt og være hyggelig på slike turer, jeg fikk jo tross alt gratis skyss. Denne gangen var det for meg en voksen mann, med stor mage og han var ikke særlig pratsom og ikke særlig hyggelig heller. Tvert imot satt han der helt taus så det ble tidlig en spent stemning. Jeg husker jeg vurderte å narre han og si at jeg ville av litt før, men høflig som jeg var tenkte jeg at det er ikke langt igjen. På en svingete, litt øde strekning på E6 så jeg plutselig noe jeg aldri hadde sett før. Mannen jeg satt ved siden av, satt med åpen smekk og lemmet hans stod rett opp. Jeg skjønte egentlig ikke hva det var jeg så, men ubehaget og redselen som satt i hele kroppen hadde jeg ikke kjent på før. Hva skjer nå, hva kommer han til å gjøre, vil han prøve å ta på meg? Han svingte av E6 inn på en veilomme og stoppet bilen. Disse sekundene før han hadde stoppet helt og jeg hadde fått åpnet døra på min side var hodet mitt i alarmberedskap. Han tok ikke etter meg og jeg var kjapp til å komme meg ut og vekk fra bilen. Jeg løp, ropte og veivet med begge hendene og prøvde tappert å få forbipasserende biler til å stoppe. Men ingen stoppet. Jeg løp og følte meg ikke trygg før jeg var kommet langt avgårde og vekk fra hovedvegen. Vel hjemme ønsket jeg ikke å tenke på det som hadde skjedd og aller minst snakke om det, bare glemme det. Det hadde jo tross alt gått bra. Men for meg var det flaut, ekkelt, ja avskyelig det jeg hadde opplevd. Kanskje ville jeg få kjeft fordi jeg hadde haiket. I tillegg kunne det jo resultere i noen begrensninger, ikke minst i mine reiseaktiviteter og det var jeg jo tross alt ikke innstilt på. Derfor la jeg lokk over denne hendelsen og fortalte det ikke til noen før jeg ble voksen. Men husker den, ja det gjør jeg nesten i detalj den dag i dag. Og menn med mage ble lenge noe ubehagelig ekkelt. For meg gikk det jo tross skrekken, veldig greit, men med denne «uskyldige» hendelsen i minnet tenker jeg med gru på hvordan det er for alle de som ikke det ikke gikk så greit for.

Nå kan du jo forvente at dette var slutten på min historie som haiker, men den gang ei. Etter denne turen fra byen og hjem, hadde jeg mange og tildels lange turer med stort sett flotte opplevelser og hyggelige møter.

Med sekken på ryggen tok jeg farvel med bilen.

Min sjåførlærer i Molde gav meg tilgang på «kjørelappen», ei grønn lita bok hvor det stod at jeg hadde lov til å kjøre, men han minnet meg på at jeg var ingen utlært sjåfør, jeg hadde bare lov til å fortsette å trene alene. Jeg var 20 år og ikke en spesielt erfaren sjåfør, men hadde selv god tro på mine ferdigheter. Tross den ferskingen jeg var fikk jeg låne ungdomsbiler på min første sommer-bil-ferietur. En gul, kjekk og rask Datsun Cherry 100A som var helt perfekt for meg og passe stor. Kanskje tenkte de hjemme at det var bedre at jeg kjørte selv enn at jeg haiket? Bilturens mål var 85 mil unna. Etter herlige dager hos Tove i Horten, fortsatte jeg turen til Kr.sand og regnet med å være fremme samme dag. Jeg var alene i bilen og koste meg med å kjøre E18 sørover. Litt sør for Brevikbroen begynte bilen å miste fart. Den hadde fortsatt drivstoff på tanken, men tross det gikk det veldig sakte for så til slutt stoppe helt. Hva skulle jeg gjøre nå? Mine bilferdigheter og interesser dreide seg kun om å kjøre, så nå var jeg hjelpeløs. Jeg hadde ikke noe valg og måtte svelge min skuffelse og stolthet og tusle lett fortvilt opp til et rødt koselig hus like ved, for å be om hjelp. Det viste seg at det var et trivelig ektepar som bodde der. Mannen skjønte etter å ha sjekket litt ut, at dette var en utfordring for fagfolk og han hjalp meg å frakte bilen til et verksted. Etter at de hadde sjekket bilen kunne de fortelle meg at reparasjonen ville ta lang tid fordi motoren var caput. Så på dette verkstedet, langt fra mitt mål for turen og enda lengre fra der jeg bodde, måtte jeg forlate min gode venn, Datsunen. Å vente på at bilen skulle bli reparert tok alt for lang tid, så nå var tommelen både redningen og løsningen for meg. Jeg stappet sekken full, fikk plass til teltet på toppen og så tok jeg farvel med bilen. Bilen ble lenge på verkstedet og det var en kostbar fornøyelse når den ble henta mange uker senere. Jeg fikk ei natt hos mine engler i Bamle før jeg drog videre. Jeg glemmer de ikke fordi det var som å være hos venner på et svært hyggelig sted med god mat og deilig senga som var redd opp med hvitt sengetøy og puta hadde hvite blonder. Jeg følte meg som en ønsket gjest. Etter en deilig frokost takket jeg pent for meg og gjorde meg klar for haiketuren sørover. Det gikk fint og jeg fikk noen fine «smeigedager» på Sørlandet med sol, sommer, båtturer, ungdomsliv og krabbefangst.

Politimannen prøvde med gode råd og fornuft.

Alt tar slutt og jeg måtte hjem. Nytt år på Molde gymnas nærmet seg og jeg hadde enda ikke hybelen klar. I Stavanger på Madla leiren var det en jeg ville besøke og dit gikk turen med tog. Vel fremme fikk jeg satt opp teltet mitt i enden av en åker og bonden var hyggelig og godkjente min «leie» av grunn. Resten av turen heim, opp vestlandet, over til Gudbrandsdalen og så videre nordover gikk ved hjelp av tommelen. Været var vakkert og sjåførene var hyggelige så det ble en fantastisk tur. Blant mange var det et fransk ektepar på Norges ferie, 4 hyggelige tyske gutter med et litt avslappet forhold til øl og bilkjøring og en politimann. Sistnevnte stoppet fordi han hadde en grunn. Hyggelig, men tydelig prøvde han å få meg til å skjønne at det kanskje ikke var så lurt å stå i lette sommerklær å haike alene som jente. Han forsøkte å få litt fornuft inn i ei reiselysten ungdom som hadde mange hyggelige opplevelser på haiketur. Da han ikke skulle lengre takket jeg så mye for skyssen, men hans gode råd tok jeg ikke på alvor. Hjem måtte jeg, penger hadde jeg ikke mye igjen av, så da ble det ved hjelp av tommelen det siste stykket også. Og hybel ble det også!

Og moralen her?

Det finnes noen gode råd når en skal haike; 1. ikke haike alene 2. stå ved en bensinstasjon eller lignende 3. haike når det er lyst ute 4. ikke sitte på med påvirket sjåfør og 5. stol på egne instinkter. Jeg har brutt alle bortsett fra det siste. Men jeg fortalte ikke mine barn om hvordan jeg reiste land og strand rundt ved hjelp av tommelen. Alt er farligere for andre, ikke minst de du er glad i.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *