2017, som skulle vise seg å bli et reise-år for meg, starta med en stor og lang reise «Jorda Rundt». Det var en gruppetur for voksne, noen vil kalle det en gruppe med «godt voksne». Erfaring har vist meg at det tar ikke lang tid før alder og forutinntatte tanker om personer jeg aldri har møtt må plasseres i en annen sekk enn den de ble plassert i ved første møte. Dette var en gruppe personer som iallfall hadde en viktig felles interesse, nemlig å reise for å se, oppleve og samle minner og erfaringer i møte med noe nytt, det kan være folk, land, kulturer og tradisjoner.
Det ble en lang reise med mange timer i fly før vi endte opp i Rio de Janeiro og ble innkvartert på et hotell som lå ved Copacabana stranda. En stor og vakker strand som jeg har hørt mye om og sett mange bilder av. Men det er ikke alltid at bilder og historier harmonerer med virkeligheten. Forventningene om et svært aktivt strandliv, masse folk, sportsaktiviteter, musikk og «samba-liv» ble ikke innfridd. Selgerne og guardene så ut til å ha rolige dager, volleyballspillerne og fiskere kjempet ikke med noen om plassen og musikeren hadde gått i dvale. Dette var off-season vi var 1,5 måned for tidlig ute til å oppleve byens store høydepunkt, karnevalet i Rio. Folk var nok opptatt med å forberede seg til årets happening så det var sikkert svært høy aktivitet på byens mange Samba-skoler.
Selv måtte jeg skru over på en annen kanal for så å oppleve Rio i januar modus. Det ble en flott opplevelse.
Sukkertoppen, Pau de Acucar, hadde en fantastisk utsikt over mye av byen. I dag 12.januar var det et godt alternativ til det Åge Aleksandersen synger om; …»du myse ut i snøkavet da dukke faktisk opp Rio de Janeiro, Corcovado». Vi var der og vi så den 710 m høye Corcovado toppen som var omkranset av skyer, men på toppen så vi det store landemerke som står på listen over verdens underverker; Kristus statuen, Cristo Redentor (forløseren). Den er 38 m høy og står der med åpne armer og omfavner/velsigner ALLE i byen, som guiden vår beskrev det. Vi måtte jo til toppen, men selv i regn var det så absolutt verdt turen.
Favelaene er de store svært tett bebodde fattige områdene som ligger oppover åssidene. Mange som bor der har en fantastisk utsikt mot stranda og havet. Disse boligområdene hvor ingen eier sin egen tomt har vært og er svært belastet med narkotika og gjeng kriminalitet. Likevel flytter folk med jobb og inntekter dit pga den korte vegen til byen og arbeidsplassene. Det blir et bofellesskap som organiserer seg, ser til at lover og regler følges som igjen skaper større trygghet for de som bor der. Når vi vandret rundt i Favelaen som turister og kikkere var det steder vi ikke fikk gå og hvor jeg ble sterkt anbefalt å legge vekk både kamera og mobil fordi det kunne være utrygt.
