Det var en vakker lørdag i mars, solen skinte, i nabohuset var det bryllup og de to søstrene på 7 og 11 år hadde fått lov til å gjøre det de likte best, nemlig leke ute. Irma den eldste av de to søstrene skilte seg litt ut fra søsteren med sitt lyse hår og klare blå øyne. Hun var god på å skape liv og glede rundt seg. Et barn med sterke følelser som søster, foreldre og besteforeldre var svært glad i.
Moren gleda seg over jentenes mulighet til å leke ute denne dagen. Selv nøt hun den gode dagen med å lese en bok; «Eagles fly early». Huset de bodde i hadde de leid hus og det var uten strøm, vann og gass. De hadde mista alt de eide da huset deres ble bombet. Så for å få kokt bønnene som stort sett var ingrediensen til dagens hovedrett måtte mor gå til en slektning. Denne fine dagen i mars hadde de fått tak i noen tomater som skulle bli det lille ekstra, de gleda seg over det.
Mens moren var på veg for å få kokt maten hørte hun en granat gå av like i nærheten. Den lyden hadde hun hørt mange ganger i løpet av det siste året, men denne gangen var det så nært. Hun kjente på et sterkt ubehag og løp hjem. Var noen truffet i dag også? Snikskytterne som hadde raste forbi i en bil hadde kastet en granat like ved der Irma lekte og Irma hadde blitt truffet. Mors ubehag ble til et mareritt. Irma ble kjørt til sykehuset og da foreldrene kom etter fikk de høre at det var OK med datteren.
Foreldrene fikk en beroligende sprøyte og etter det kom informasjonen som endret hele livet deres, Irma var død, drept av en splint fra en granat. Sykehuspersonalet hadde heller ikke denne dagen, 20.mars 1993, kapasitet til å ta seg av pårørende så sprøyten var deres erstatning. Sarajevo var under beleiring av Serberne og hverdagen var en kamp om å redde seg selv og familien, skaffe seg mat og det mest nødvendige.
I 2015 var jeg på en fotoworkshop med fotograf Morten Hvaal og AP journalist Aida Cerkez i Sarajevo. Som et ønsket fotoprosjekt fikk jeg besøke familien til Irma sammen med en annen AP journalist, Sabina. mor, far og ei yngre søster av Irma, som ble født like etter at det ble fred, fortalte om denne dagen i mars 1993 som de aldri kommer til å glemme. Det var en sterk historie og mor måtte bruke tid før hun forsiktig og delte sin historie om denne dagen. Journalisten som jeg var i følge med var lokal og oversatte mors historie. Hun hadde aldri fortalt den før til noen utenom familien. Jeg skulle liksom være proff, Sabina mente familien fortjente det. Dette var en historie som skulle behandles med respekt og kompetanse og jeg var glad for at journalisten Sabina var med som tolk. Selv har jeg mange års erfaring som kreftsykepleier og var takknemlig for at jeg hadde snakket med mennesker om liv og død mange ganger før dette møte. Jeg husker spesielt godt det svarte som mor til Irma gav da jeg spurte om hun kunne fortelle noe fra den dagen Irma døde. «Jeg husker alt» kom det stille, uten betenkningstid.
Over 1600 barn ble drept og nesten 15000 skadd under beleiringen av Sarajevo som varte fra april 1992 til februar 1996. Det er 30 minnesmerker rundt i byen hvor 3 eller flere barn var blitt drept. Snikskytternes strategi var å drepe barn, det er en måte å drepe byen på. Vår guide og fotograf, Morten hadde vært krigsfotograf under beleiringen og det var en mektig opplevelse å være i denne byen sammen med han og lokale Aida. Aida hadde naturlig nok reflektert mye over det som hadde skjedd disse tre årene og hun mente at mange av de soldatene som hadde vært med å beleire byen var gode mennesker. Om ikke de hadde vært det, så kunne de fint tatt livet av mange flere.
Far hadde behov for å gå ut, fortelle og engasjere seg. Han var leder for den årlige minnemarkeringen som fant sted akkurat i den uka vi var i Sarajevo. Mor snakket svært sjelden om det som hente og det hadde blitt hennes vei gjennom sorgen. Den nest eldste datteren, hun som hadde lekt med Irma den dagen Irma ble drept, snakket ikke om søstren si før det hadde gått 16 år. Den yngste datteren, som jeg møtte, ble født rett etter krigen. Hun delte sin sorg som var blitt en del av hennes liv også. Det var svært mange i byen som hadde lignende historier, men mange av hennes venninner prøvde å legge lokk på følelsene og ikke snakke om de. Irma sin søster var mere åpen og hun besøkte kirkegården av og til på vei hjem fra skolen.
Det som gjorde byen så perfekt for beleiring, var kransen av åsrygger rundt. Det er nå med på å gi Sarajevo en vakker beliggenhet. Byen har også sin OL historie og det gamle tårnet der OL ilden brant i 1984 er nå omringet av hvite gravstøtter. FN bygningen står fortsatt, utbombet og gjengrodd.
Den vårdagen Irma ble drept bodde jeg i Norge. Vi hadde 4 barn som kunne løpe ut og inn som de ville. Vi hadde mat og alt annet hva vi behøvde, ikke minst et trygt sted å bo. Sett i ettertid var livet vårt problemfritt. De jeg traff i Sarajevo fortalte at de følte seg forlatt av verden, ingen hjelp å få. Jeg lovte å skrive deres historie slik at det som skjedde kunne bli husket og at det ikke skal gjenta seg igjen. Nå får jeg endelig skrevet historien, håper noen leser den! Sarajevos tragedie har skjedd mange steder, mange ganger etterpå. Når jeg skriver dette er det svært mange som er midt opp i en annen tragedie, et nytt folkemord som denne gangen utspiller seg i Syria.
