Vi er mange reisende, unge, men også litt godt voksne som en eller flere ganger har satt oss på toget og reist rundt i Europa.

Det som skulle være en bursdagsfeiring for Den Europeiske Jernbaneunio i 1972 ble så populær at festen bare fortsatte.  90 000 unge valgte å reise rundt i Europa med tog og det var mange ungdommer fra Norge som drog og ble kjent med unge fra andre Europeiske land. Derfor har Interrail blitt kalt et av de største fredsprosjektene i etterkrigstidens Europa. Norge sa forresten nei til EF (EU) dette året.

Nina og jeg kjøpte billett i 1978. Vi møttes i Larvik og starta turen med en prøve-overnatting i Bøkeskogen. Målet hadde vi blitt enige om, det var ei øy i Hellas. Vi ankom Aten etter en lang, sosial tog tur som starta i Danmark. Turen gjennom Danmark gikk fort, ikke bare er det et lite land, men vi var super opplagt og gleda oss over at turen var igang. Unødvendige pauser hadde vi ikke tid til. Det ble korte opphold på jernbanestasjoner før vi tok første mulige tog videre gjennom Tyskland, Østerrike og Jugoslavia.

Midt på natta i Tyskland fikk vi oppleve passkontroll på tysk vis. Det var nesten så vi stilte oss i giv akt posisjon og lurte på hva galt vi hadde gjort. Uvant og litt skremmende for to unge jenter fra Norge.  På Munchen jernbanestasjon ble det et ufrivillig lengre stopp. Der var det salg av mat og drikke og vi behøvde penger, tyske Mark. Slik var det hele vegen. Første var danske kroner, så tyske mark, østeriske schilling, jugoslaviske dinarer og greske drakmer. Mynt enheten Euro ble ikke tatt i bruk før i 2002. Vi delte både kupe og penger med andre ungdommer på reise og med noe medbragt heimefra og godt felleskap fikk vi stort sett dekket våre behov.

Timene på toget gikk i grunnen veldig greit Vi delte kupe med Interrailere fra nesten hele Europa og så lenge vi forstod hverandre var det bare kjekt. Gjennom Jugoslavia derimot slet vi for deres andre språk var russisk.

Sov gjorde vi der det var plass og det var slettes ikke alltid plass, men å ligge under setene ble et godt valg eller langs veggen ute i gangen. Først etter at turen var over så jeg hvor velbrukt min, i utgangspunktet, blå sovepose var. Den fikk virkelig prøvd seg som madrass, dyne, pute eller en buffer mot nærgående ubehag. Rolig var det aldri, men jeg kan ikke huske det var et problem. Det er vel ingen reise jeg har følt så på at jeg virkelig var så på reise og jeg elsket det.

Jugoslavia var langt, men det som utfordret mest var varmen, for å åpne vinduer løste ikke den utfordringa. Vi kjørte gjennom et jordbruksland og det var som å se film fra gamledager, nesten slik det var på mine besteforeldre tid i Norge, men ikke helt. Kornåkrene og maisen stod modne, vannmeloner større enn fotballer lå på bakken, appelsiner og ferskener hang modne på trærne. Det var mye som frista veldig og vi var godt fornøyd da vi fikk kjøpt oss en stor saftig melon som vi kunne dele, perfekt mat på en slik reise.

Etter 3 døgn på tog ankom vi Aten, vårt mål. Trøtt, sulten og med et sterkt ønske om en dusj og ei god seng var fristelsen for stor til at vi gikk forbi det første og beste hotellet vi så, hotell Oscar. Men aller først måtte vi skaffe oss greske drakmer. Det var en fryd for unge studenter fra Norge for vi fikk mange sedler i bytte mot våre norske reisesjekker. Nå følte vi oss litt rike og det ble to netter på hotell med tid til å shoppe og se litt av den greske hovedstaden.

Men den greske øyverden venta på oss og det var akkurat det vi følte da vi gikk i land i Paros by. Mange lokale øyboere tilbød oss og alle de andre som gikk i land, privat overnatting. Vi tok imot et av tilbudene, men bare for ei natt. Så ble det 14 varme dager i telt og sovepose på stråmatte. Vi forsov oss aldri for det ble veldig varmt da sola stod opp. Ryktene som var vel befestet også i Norge om hyggelige og service vennlig grekere var ikke feil. Lokale gutter fant et sted hvor vi kunne campe. Det ble under noen trær på stranda Kolibitres, den gang ei meget fredlige strand. Toalettet fant vi bak noen steiner og vann fikk vi hente i en gammel brønn ikke langt unna. En liten lunsj restaurant hadde salat og det vi behøvde på dagtid. Meny og prisliste fikk vi muntlig eller ved et besøk på kjøkkenet. Regning eller kvitteringer på våre kjøp så vi aldri noe til. Slik var det og prisene var det jo ingenting å si på.

På båtturen til byen om kvelden fikk vi billettene gratis og stemningen var svært vennlig. Våre lokale guider og hjelpere var alltid klar for å ta oss med på det som skjedde. Selvfølgelig begynte vi kvelden med blekksprut og ouzo og fortsatte med ferske greske retter.

Nesten hver kveld var det nye opplevelser. Vi besøkte familier, var på bondegård besøk, lokale dansefester, fisketurer, utekino, hjemmebesøk og kirkebesøk. Små kirker og kapeller krydde det av og grunnen til det var løfter noen hadde gitt til sin Gud at dersom det gikk bra med et familie medlem, som av ulike grunner var utsatt for noe, skulle de bygge en kirke.

Jeg tror våre nye venner likte å ha oss med fordi vi elsket dette livet og vi var tilstede sammen med dem og deltok på det vi kunne. Vi hadde masse tid, vi opplevde, prata, dansa og vi lot alle opplevelsen synke inn og ikke minst, vi var bare der! I boka mi stod det; «Den mest vellykket og fine ferien jeg hittil har hatt». Det har jeg skrevet senere også etter andre ferier med spesielle opplevelser, men denne turen var nok et av høydepunktene i reise karrieren min. Det som gjorde denne reise-opplevelsen så sterk var at vi var unge, åpne for livet og tross alt uerfarne på å reise så langt alene. Vi hadde ingen mulighet eller tanke på å kontakte de hjemme. 3,5 uke og de hjemme visste ingenting om oss og vi visste heller ingenting om det som foregikk hjemme. I 1978 var det ingen unik opplevelse, men nå er det virkelig en unik opplevelse å reise uten å oppdatere «verden» på hva vi gjør og hvor vi er. I dag prøver vi å være alle steder samtidig og hva gjør det med reiseopplevelsen? Jeg er blitt godt voksen og høres gammel ut når jeg sier at jeg  tror vi har mista noe av den unike reiseopplevelsen, det og bare være der du er….!?

Ikke bare ble det en opplevelsestur for oss, det ble også en veldig billig tur, selv med sekken stapp full av greske klær og tepper. Siste kvelden i Aten, før vi skulle ta toget nordover, inviterte vi våre to hollandske venner på middag. De hadde vi hatt utrolig mange hyggelige opplevelser med etter at de greske guttene måtte tilbake på jobb. Denne ene kvelden betalte vi for maten, 1000 drakmer som er ca 28 kroner i 2018 valuta.

Det er utrolig mye flott der ute i verden og det er fantastisk å få oppleve litt av det. Å reise utvider horisonten til de fleste av oss, iallfall min. Erfaringene jeg har er at vi mennesker har veldig mye til felles og de aller, aller fleste vil hverandre vel!