Høsten 2017 ble det endelig en tur til Myanmar og jeg gleda meg. Det var mye nytt, ja egentlig alt.

Det var min første tur med fotograf og organisator Nathan Horton. Han er opprinnelig fra Storbrittania, men bor og jobbe i og fra Kambodsja hvor han har familie og barn. Hans jobb og lidenskap er å fotografere folk i deres rette omgivelser og kulturelle sammenheng. Denne interessen han gitt han mange venner. Bildene har får ta «betaler» han gjerne ved å handle eller dele bilder etter tidligere besøk. Alle disse kontaktene og erfaringene kom oss i foto-gruppa til gode.

Jeg møtte fotogruppa i Mandalay hvor vi starta vår 13 dagers rundreise i Myanmar. Bortsett fra JP som var fransk, men som bodde i  Sveits og hadde engelsk som sitt arbeidsspråk, hadde Anna fra Melbourne, Rachel fra Sydney, Jane fra Perth, David fra Wellington/New Zealand og Amy fra Scotland, engelsk som sitt morsmål. Deres naturlige dialog på engelsk forsterket mine mangler i det engelske ordforråd. Jeg skjønner ganske mye, men ord og uttrykk, nyanser og formuleringer som brukes når folk småprater, utfordrer meg og gjør meg frustrert over at jeg ikke har tatt språk opplæringen mere på alvor  og pugget mange flere gloser.

 

Vår lokale guide Tun Myat var alltid tilstede, passet på ,ordnet opp, la til rette og ikke minst fortalte oss mye om sitt hjemland.

Landet

Myanmar ble av de engelske kolonimaktene kalt Burma etter den største befolkningsgruppen i landet.  Storbrittania trakk seg ut i 1948, men Burma er fortsatt et mye brukt navn på landet. Tun fortalte oss at nå har de valgt å kalle landet for Myanmar for å inkludere alle de ca 30 folkegruppene. For meg var det en så god forklaring at jeg vil konsekvent bruke navnet Myanmar. Den samme forklaringen gjelder den tidligere hovedstaden Rangoon, som nå har fått tilbake sitt gamle navn, Yangon, men den har mista sin rolle som hovedstad. Naypyidaw ble den nye hovedstaden i 2005 , som er etter forholdene en liten by.

Ballongferd over Bagan.

 

 

Soloppgang og solnedgang

Det er ingen hemmelighet at morgenlyset og lyset ved solnedgang er den beste tida for fotografering. Derfor ble det mange tidlige, ja svært tidlige morgener. Vi måtte være klare før sola stod opp for å utforske egen stilling og kameraets  innstillinger før vi kunne starte shooting.

 

Folk og hverdagsliv

Fra mine notater; «Vi tar gjerne foto stopp, det er det som er så bra!»…  og det ble det ofte fordi det skjedde stadig noe ved vegene.

Vi fikk tatt bilder i deres hverdagslivet, på markeder og i arbeid, når de fisket eller var hjemme, i vannet og ved elver. Med respekt og ydmykhet var det ofte en ære å få ta bilder av folk og de fleste satte pris på det.

 

Templer, pagoder, munker og selvfølgelig Buddha

Det mest gripende, synlige og hverdagslige i Myanmar var munkene, pagodene, templene og Buddha sin sentrale rolle i hverdagslivet. Det hadde noe med det dypeste i menneskene, en tro på noe/noen som var større enn dem selv. I tillegg hadde de en sterk tilknytning til sin kultur og sine tradisjoner som fortsatt holdes i hevd. I en befolkning på ca 57 mill, var over 90% Buddhister og det er ca 500000 munker i landet, hvorav  50000 holder til i Yangon. Vi så templer og pagodaer over alt, det er nemlig tusenvis av de, sprett over hele landet. Noen er veldig gamle, bygget av jord og stein,  mange er malt og forgylt med gullplater.

I Yangon besøkte vi landets største Pagoda, Shwedagon Paya et sted «alle» Buddhister har ønske om å besøke en gang i løpet av sitt liv. Den er 99 m høy, er dekket med gullplater og pynta med 7000 diamanter, rubler, topaz og safirer. Hvor gammel den er er høyst usikkert, noen påstår den er den eldste pagoden i verden, 2600år. Tvilsomt sier noen, men den er viktig fordi den skal være bygd for å «beskytte» 8 av Buddha sine hår. Uansett når den ble påbegynt, er den blitt bygd på og reparert mange ganger.

 

Tun gav meg litt opplæring på hvordan vi skal gjøre det riktige her på dette hellige stedet. Jeg skulle gå rundt stupaen med klokka og finne mine hjørner/dager/dyr alt etter når jeg er født. Onsdag ettermiddag ble min dag og dyret mitt er en elefanten uten støt-tenner. Dette forteller noe om hvem jeg er, sier deres tro.

 

 

Spiret/paraplyen til Shwedagon Pagoda er 13 meter høyt, med en diameter på 5 m. Vekten av gull er 500 kilo, den er pyntet med 83850 juveler, har over 4000 små gull bjeller og alt dette veier 5 tonn.

Myanmar er et av verdens fattigste land, men samtidig et land rikt på ressurser. Pga militært vanstyre over lang tid er det mange utfordringer i landet. Tross sin fattigdom er folket utrolig gavmilde og gir veldig mye til veldedighet og til sine enormt mange pagoder, buddhaer og munker.

 

 

Munkene eier svært lite og all mat får de av folk når de går rundt med sine krukker. Det er en ære å gi munkene mat. Munkene virker tilfreds, de hadde sitt nettverk, de hjelper hverandre og de eldste er mentorer for de yngste. Oppgave deres foruten selv å studere er å velsigne menneskers liv, situasjoner, byggverk og «ting», meditere, drive skole og opplæring og være tilstede i hverdagslivet hos folk.

«All that is beautiful and good in Burmese life and society today is indeed a gift of Buddhism» D.Guha

Spesielle opplevelser

Fiske

 

En dag alene på sykkel

Med utgangspunkt i byen Nyaungshwe ved Inle Lake syklet jeg rundt mellom små boligstrøk med vakker utsikt mot sjøen. Å finne de andre veiene og se hva som skjer litt vekk fra hovedveien er alltid spennende. På denne turen traff jeg en ung bonde som gjerne siste meg gården og dyrene sine. Han ba meg med til sin nabo, ei svært blid og gjestfri kone. Vi måtte klatre opp en stige for å komme opp til hennes rom, ei stue, et kjøkken og et soverom alt i ett. Her ble jeg servert te og «smågodt». Hva det var vet jeg ikke,  men godt var det. På tross av mangel på et felles språk fikk vi en veldig trivelig stund sammen.

 

 

 

 

Etter det besøket kom jeg til en landsby som var bygd på påler i sjøen. Der traff jeg en annen hyggelig dame, den lokal båtfører og hun guidet meg rundt i båten sin. Den fløt stille avgårde innimellom alle de fargerike husene og hverdagslivet til folk der ute i sjøen.

Unge, jålete jenter med mobil og kul stil ville gjerne bli fotografert, så hvorfor ikke ta et bilde. I Myanmar fikk folket tilgang på mobiltlf i 2012 og mye vil skjer raskt. Tross all ulikheten og de enorme kontrastene til det livet jeg lever er det veldig spesielt å møte de unge. Da ser en at verden er blitt utrolig «liten», motene og trendene sprer seg utrolig fort ved hjelp av «world wide web».

 

Etterhvert begynte det å li på dag og jeg måtte være tilbake i byen før det ble mørkt. Hvor lang tid jeg kom til å bruke på turen tilbake visste jeg ikke, men jeg ble anbefalt å ta en båt over sjøen for så å sykle tilbake på den andre sida.

Det ble en flott tur, men mye lengre enn jeg hadde trodd fordi jeg sykla alt for langt. En motorsyklist som jeg hadde sett passere meg, stoppet og jeg ble litt skeptisk til hva han ville meg. Men da han tok av seg munnbindet så jeg at det var Tun, vår gode guide og beskytter. Et helt utrolig sammentreff og takket være han fikk jeg snudd og tatt den riktige avkjørselen tilbake. Sola gikk ned og vel fremme i byen var det mørk. Det ble en minnerik sykkeltur og en herlig dag.

Det var mye skriverier om Myanmar den høsten 2017 da jeg drog. Det dreide seg om folkemordet som hadde skjedd i staten Rakhine på grensen til Bangladesh. Hvem som stod bak, hvorfor og hvem starta konflikten? Kunne Aung San Suu Kyi forhindret det, var det store spørsmålet her i Norge. Hun er jo godt kjent for oss etter at hun fikk tildelt Nobels Fredspris i 1991? Hvem har svarene? Det kommer an på hvem vi spør, hva vi leser og hvilken side vi står på, men det har skjedd noe som vi i vesten ikke kan akseptere.

 

I Myanmar sank turisttrafikken med 40% etter at konflikten i delstaten Rakhine ble kjent. Ringvirkningene blir store hos vanlig folk for arbeidsplasser blir rammet. De som har makt, midler, penger, ressurser og ofte skylden, har så de klarer seg.

I 2015 hadde Myanmar sitt første frie valg på 50 år. Men det er ikke bare mangelen på nett som har hindret folk i å skaffe seg nyheter og vite hva som foregår. Når vi reiste rundt på landsbygda så vi hvordan de levde og ikke minst hvilke transport de fortsatt tok seg frem med. Tross effektiviteten via nett, tror jeg det vil ta lang tid, i dette svært fattige landet, å modernisere den menneskelig kommunikasjonene og arbeidssituasjonen ute på landsbygda. Men jeg håper de klarer å ta vare på entusiasmen og smilet.

  1. Så utrolig vakre fotos og interessante tekster. Jeg gleder meg til du skal ha fotoutstilling, for du skal vel ha det? Alle bildene dine er gode, men disse fra Myanmar synes jeg er helt spesielt nydelige.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.