Si BULA BULA, VINACA  og ta deg tid til å smile, ja da får du det bra på Fiji!

Selvfølgelig ville guiden vår vise oss, ei voksen gruppe fra Smartreiser, mest mulig av øya si og han begynte i landsbyen hvor de første fijianeren slo seg ned. Nå var innbyggerne i full jobb med å få tørket tøy, madrasser og alt som hadde blitt vått etter en kraftig syklon som føk over øyene like før vi kom. Syklonen gjorde at flyreisen vår fra Singapore ble utsatt med mange timer fordi været hindret oss i å lande på Fiji. Når vi endelig landet var det bare synlige tegn etter masse vann som møtte oss, uværet var over og det var deilig sommervær.

Markeder.

Når vi reiser i gruppe med mange mål og planer går det av og til litt fort unna. Vi rekker litt av mye, bl.a en kort visitt på et lokalt marked hvor folk solgte sine hjemmeproduserte varer. Rundt neste sving var det et tempel hvor det var bryllupsfest på indisk vis. Oldeforeldre til brudeparet kom fra India til Fiji for å hjelpe i arbeidet med innhøsting av sukkerroer og de var av mange flere som bosatte seg på Fiji. Nå er indofijianerne 30% av befolkningen.

På Cruise 

I 3 døgn førte Fiji Princess oss ut på havet mellom Yasawa øyene. På øya Naviti besøkte vi landsbyen Soso. Som seg hør og bør her på Fiji var vi invitert til gudstjeneste, en svært viktig del av deres liv på en søndagen. Vi var gjester og i kirka fikk sitte foran sammen med mennene og barna,  kvinnene hadde plassen sin helt bak.

For å få skaffe seg og familien litt ekstra inntekt solgte kvinnene hjemmelagd håndarbeid og en gjeng med hvite voksne turister gav håp om litt ekstra fortjeneste. Barna på Soso har en stor fysisk frihet og det så ut som de hadde det godt.  De første skoleårene kunne de gå på skole på øya, om de ville ha mere utdanning måtte de flytte til fastlandet. Søndag var det stille rundt skolebygningen, men rektor inviterte oss på en runde i lokalene.

Den eldste i gruppa vår,

Johanna, den eldste i gruppa hadde passert 80 år for en stund siden. Hun elsket livet, reiste mye og trivdes med folk rundt seg. Johanna har hatt sine fysiske utfordringer, men med vilje av stål og ikke minst lyst til å ha et godt liv, tar hun rehabiliteringen på alvor. Hun må være en drømme pasient for helsevesenet for målet hennes er å være aktiv og selvhjulpen. På en herlig strand langt ute i Stillehavet fikk hun muligheten til å snorkle for første gang. Og selvfølgelig ville hun prøve.

Godt og vel 20 år yngre svømte jeg fortsatt som en hund med hodet godt over vann og utrygg på hva som var i vannet under meg. Med mine forutinntatt holdninger om hvor skummelt det var under vann, var det tryggest. Johanna koste seg der ute i det klare fine vannet og jeg kjente at jeg kunne ikke la Johanna være tøffere enn meg, jeg måtte bare prøve. Så denne dagen snorklet jeg for første gang. Det ble en fantastisk opplevelse. Vannet var varmt, saltvannet gjorde at jeg fløt nesten som en kork og det eneste jeg behøvde å gjøre var å ligge der å puste rolig ut og inn og se på alt det vakre under meg. Det ble mange snorkle opplevelser i Stillehavet etter den dagen. Jeg så fisker og koraller i de herligste farger og opplevde å få ligge rolig og bare se de flotte skilpaddene svømme elegant rundt under meg. De spiste litt gress på bunnen før de tok et lufte tur opp for så å fortsette å spise. Det var et fantastisk sku for meg og skilpaddene de brydde seg ikke om meg. Denne opplevelsen var sterk og utrolig flott for meg og jeg erfarte at det skumle forsvant når jeg fikk sett hvor vakkert det var i havet under meg. Litt av det samme som jeg opplever med å reise, det er mye mindre skummelt og truende å se og oppleve enn å lese eller høre om alt som skjer.

Jeg takker Johanna som fikk meg ut på «dypt» vann!

I landsbyen Nasautoka ble vi tatt imot som ønskede gjester og deres naturlige vennlighet, glede og raushet fikk oss til å elske denne lille landsbyen «langt vekk i stan». Etter å ha blitt tatt imot med blomster hilsen, skrev vi vår hilsen i gjesteboka som vi også måtte signere da vi skulle dra. Vi ble innviet i landsbyens kulturelle tradisjoner med hilsninger, taler, gave overrekkelse og en cava seremoni. Etter egne rutiner ble cava til en drikk laget av pulver fra ei rot som ble blandet med vann. Det så ut som sølevann og hadde en mild smak med en svak bedøvende effekt.

Maten som damene hadde laga av ferske økologiske produkter på et enkelt kjøkken, ble satt frem på et langt teppe på gulvet. Vi var nordmenn, mange godt voksne og uvant med å sitte ved et så lavt bord, men av respekt for vertsfolket satte alle seg ned. Stemningen var god og maten smakte fortreffelig.

Nye opplevelser ventet oss på et annet sted, et museum som kan ha paralleller med Maihaugen på Lillehammer. Herlige «folkedrakter», gamle bygninger, god musikk, rituelle historiske danser blandet med gamle tradisjoner som her på Fiji var å gå på glødende steiner og ikke minst historien om kannibalismen som en del viktig del av deres historie.

Fiji var ei øy i Stillhavet det var fantastisk å få oppleve. Vi forlot den etter 10 dager og drog videre med fly. Etter 1t og 50 min kom vi Samoa, det ble «prikken over i`n» så jeg vil fortelle om Samoa i et annet blogg innlegg. Velkommen tilbake!

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.