Det er ingenting for meg som byr på så mye glede, så store utfordringer, så mye frustrasjoner og så mange skuffelser som å fotografere. Jeg har drevet med det så lenge jeg kan huske, så jeg burde vært god. Men jeg har så mye å lære og trene på og derfor drar jeg på foto-turer. Det er godt, lærerikt og utfordrende å reise med andre som deler sine gleder og erfaringer med å ta bilder.

Våren 2016 var jeg på fotokurs i Stari Grad på Hvar i Kroatia. Dette var første fototuren med Tone og Torkil. De driver «Kairos», som betyr «å gripe øyeblikket» og det er akkurat det fotografering handler om. Allerede første kvelden hadde vi samling og målet deres var å inspirere oss, gi oss tips, råd og undervise. Lek, vær nysgjerrig, møt frykten, følg drømmen, tro på deg selv, jobb etter egne forventninger, vær nysgjerrig, vær takknemlig, smil, spreng grenser, lær av kritikk og finn din veg. En liten knippe gode råd vi kan ta med oss på vegen, og som Erik Almaas har sagt; «Du må kjenne deg selv for å skape gode bilder«.

 

En dag kom Torkil med oppgaven; «Gå å ta det bildet som ingen har tatt før.» Da var lista lagt og det så høyt at jeg kjente jeg hadde bare et valg, nemlig å krype under. Som reisende ønsker jeg å ta bilder på turene mine som jeg kan stå for, være fornøyd med og vise fram. Denne bloggen har som mål å gjøre meg tøffere, trene på å tørre og våge å stå for og motta respons både for det jeg skriver, men ikke minst for bildene jeg tar.

 

Et lite innspill fra 2019; Da gav Torkil ut en bok  som heter » KAMERAKUREN slik du takler øyeblikket, takler du alt». Han ba om å få bruke mitt bildet i den boka. Litt stolt av det.

Bildet er med å beskriver temaet i oppgave 15; «Ikke stå i veien for deg selv.» Vi mennesker har lett for å gå å bære på et speilbilde av oss selv. Det kan ofte være tungt. Som regel er speilbildet forvrengt, vi kan se mindre og svakere ut enn vi egentlig er. Speilbildet vårt står ofte i veien for oss. Lav selvtillit er egentlig en vrangforestilling som lett kan gå i oppfyllelse. Vi klarer mye mer enn vi tror, om vi bare kan sette fra oss speilbildet.» T.Færø    ..hvor treffende kan en beskrivelse bli…?

 

Noen foto-turer er det blitt. Hver gang kjenner jeg på følelse av nederlag og tilkortkommenhet, det kan alltid bli bedre og kunsten «å se» er det noen av oss må lære og øve på. Men det er «noe» som er sterkere, viktigere og verdt det å ikke bare holde ut og fullføre kurset, men også komme tilbake til et nytt kurs, med nye opplevelser, oppgaver og utfordringer. Det er dette «noe» som gjorde at bare få måneder etter turen til Stari Grad drog jeg med Kairos på ny fototur denne gangen til Marokko.

Men først litt mere fra Start Grad hvor vi ble innkvartert i et Dominicaner kloster hvor Fader Mario var eneste faste beboer. Med sine 2 hjelpere gjorde han alt han kunne for å gjøre oppholdet trivelig for oss. Han hadde gleda seg til å få besøk av oss og han delte sin interesse for bilder og kunst med oss. Han hadde selv en flott kunst samling som vi fikk se.

De fleste av oss var svært godt fornøyd med klosterlivet, men de få unntakene gjør mest utav seg. De forventet bedre rom, mere service, bedre mat og for å sette prikken over i`en var de også misfornøyd med klosterets egenproduserte vin. De ønsket seg tilbake til steder de hadde vært før, der alt var så mye bedre. Dette var min frustrasjonen over personer som bare er slik, etter min mening vel kravstore, men det finnes flere og flere av dem og de har gjerne opprinnelsesland Norge.

Tone og Torkil forbereder seg godt til sine kurs og med Trond som planlegger i Stari Grad og Thor Arne i Marokko var det godt tilrettelagt og gjennomført. Uka i Start Grad ble avsluttet i Kloster-kirken ved at Torkil viste en bildeserie han selv hadde satt sammen som het «Jesus i kunsten«. Der reflekterte han blant annet over hvor viktig kunsten hadde vært for utviklingen av kulturen i land hvor kristendommen og Jesus er eller var  Gud og «Helt».

 

I Marokko hadde Torkil valgt et helt annet tema, som passet i det miljøet, nemlig Torbjørn Egner.  Biografien «Egner – en norsk dannelseshistorie.» skrevet av Anders Heger, var en av Torkil sine kilder til foredraget han holdt for oss. I boken står det at Egner fikk «en duft av kardemomme» under sine besøk i Marokko og ble inspirert til å skape Kardemomme by.

Litt fra boka; «Marokkanerne er flotte typer med en verdighet og holdning som statuer av greske vismenn og klærne deres er maleriske og mangfoldige. Barn, kvinner, kjerrer full lastet med varer, markedsboder, ja en vrimmel av motiver, en strøm av menneskelig varme, kameler, esler, høye tårn/minareter hvor menn med langt skjegg steg frem og ropte ut verdens tilstand over byen.»

Jeg kjenner meg igjen, i Marokko, men også i Egner sin Kardemomme by i Kristiansand. Vi er mange som er glad i Egner sine bøker fordi vi er vokst opp med bøkene og mange har barn, ja til og med barnebarn som har fått lese om og blitt kjent med livet i Kardemomme by.

 

I Marokko, nærmere bestemt Marrakech, bodde vi midt i dette myldret av alt, i et sjarmerende sentralt beliggende hotell i gamlebyen, nær markedene og folket. Samlingene våre hadde vi i Thor Arne sin lekre leilighet. Den lå sentralt, men utrolig bortgjemt inn noen gater og så noen side gater før vi tilslutt måtte bøye oss ned for å komme inn en liten lav dør som åpnet for en ny privat verden innenfor. Det var fascinerende å få se noe av det som skjulte seg bak alle dører og høye murvegger.

 

Midt i uka drog vi til Essaouira, en kystby en bussreise fra Marrakech. Tross litt regn var det verd turen.