Mørket hadde senka seg over landsbyen, men stjernene og en liten måne gav kvelden lys sammen med noen solcelle-lykter som hang i trærne. Glørne fra den lille ovnen gav nok varme til å koke dagens middag. Ei og ei gryte fikk plass på ildstedet i den rekkefølgen som var planlagt. Overraskelsen i kveld var helt ferskt hønse kjøtt i tillegg til det faste som poteter, bønner i saus og maisgrøt. Høna hadde spasert rundt om i landsbyen tidligere i dag. En av guttene hadde fått oppdraget med å gjøre den klar til koking. Det tok lang tid å tilberede høna, først koke, så steke og koke igjen, men tid hadde de til alt det som måtte gjøres.

Det var siste kvelden min i Kibuye, en liten landsby langt ute på landet i Uganda hvor jeg i hadde vært volontør. For å reise hit måtte jeg først ta en boda-boda fra weekend-huset jeg bodde i til Jinja, deretter en buss-taxi i 1,5 t til Kumuli og så det siste stykket, 1 time langs en støvete landevegen bak på en boda-boda som er en motorsykkel.

Nå var det slutt og jeg som satt med en opplevelse og et ønske om at det var nå det skulle ha begynt. Jeg var blitt kjent i landsbyen, reisen hit ordnet jeg selv og noe av det arbeidet jeg kunne gjøre var så vidt begynt. 4 uker hvor helgene var i Jinja eller på reise for å oppleve andre deler av Uganda, er veldig kort tid. Jeg var trist og begynte nesten å grine der jeg satt. Livet i landsbyen ble idyll for meg når vi satt slik. Det var tid, fellesskap og ro over de får aktivitetene de kunne gjøre etter at mørket falt på. Også barna satt sammen med oss foran komfyren der Christin forberedte kveldens middag.

Jeg gleda meg til middag, det pleide å smake godt, og det var mange timer siden forrige måltid. Grøten til lunsj fikk vi i 2 tida, nå var klokka snart 9. Frokost var en tynn suppe i 9 tida på morgenen, gjerne servert med litt te. Jeg hadde noen havrekjeks og litt juice på lur i hytta mi, men det måtte pakkes veldig godt inn. Her er det mange dyr som kan bli fristet. Om kvelden og på natta løper mus og rotter rundt om kring og har en fin utsikt ned på meg fra sin kant mellom veggen og taket.

Enkelte dager kom det noen nabo koner som solgte smultringer og pannekaker. Det smakte godt og var et fint tilskudd midt på dagen. For damene betyr det at de får litt småpenger som de kan handle for. Om de skal på riktig shopping må de reise til Jinja, ellers er det å gå til de små lokale butikker hvor de har det aller nødvendigste og litt billig «unødvenig» mat og snacks som tross alt smaker annerledes enn den maten de spiser hver dag. Kosten måtte være bra, de hadde hvite fine tenner og de fleste så friske ut. En litt tynn konklusjon kanskje fordi malaria myggen var jo en stor problem her.

Det er godt å kjenne at jeg kan tilpasse meg livet og leve godt her. Den veldige varmen om dagen blir til behagelig sove-temperatur på natta, ja det var faktisk behov for et ekstra teppe. Under myggnettet følte jeg meg trygg og sov godt stort sett godt hver natt. Jeg hadde både myggnettet og myggstifter som forebyggingen mot malaria myggen. I løpet av de 4 ukene jeg var i landsbyen ble to av de yngste barna, Bridget og Gloria, syke. De ble slappe, fikk feber, sov mye og så «bleke» ut. Lille Gloria var bare 9 måneder og hadde i tillegg anemi fordi hun spiste jord. Hun fikk ofte morsmelk og de voksne visste veldig godt hva de måtte gjøre og hvilken behandling som måtte til og den var som regel effektiv. Flott å se at jentene kom seg. Likevel er det mange, svært mange som dør av malaria, også i Uganda. «Malaria kan bekjempes – om vi setter nok krefter inn» sitat fra Leger Uten Grenser. Og ressurser er det nok av i verden, men det er noe om hvem som sitter på disse ressursene og hva de prioriterer. Jeg tror det har skjedd mye om malaria hadde vært en utfordring i vår vestlige del av verden.

En dag inviterte Christin meg med på en vandre tur med litt handel til en landsby som lå ved Nilen. Christin dusjet seg, tok på rene klær, fant sitt handle nett og sikret seg at noen tok ansvaret for at Gloria. Det var mange jenter som kunne ta det ansvaret i landsbyen, slike «passe på» oppgaver får de fra de er ganske så små.

Det var et stykke å gå, men det ble en svært trivelig tur. Merket at Christin koste seg, hun fortalte litt om livet sitt og om livet i landsbyen.  24 år var hun da hun ble gift med Godfred og var derfor hans kone nummer 2. Han hadde en sønn med henne og han bodde i landsbyen vår. Far til Christin hadde 5 koner.

Fødselsraten til kvinner i Uganda er på 5,6 så befolkningen øker veldig fort, en stor utfordring for landet. Christin ønsket seg 4 barn, noe Godfred antydet var litt lite.

Godfred har ansvaret i landsbyen og på skolen, det er hans eiendom. Skolen ble finansiert bl.a av frivillige gjennom «Arise and Stine», som igjen samarbeider med bl andre Atlantis som jeg reiste med. Et av deres prosjekter er å hjelpe jenter til å få mulighet for skole/utdanning. Jentene er mindre prioritert i utdanningssystemet både offisielt og kulturelt. Her i Kibuye får jentene overnatte i hus i landsbyen slik at de slipper å dra hjem hver dag. Hjemme venter det gjerne mange oppgaver og forpliktelser så skolearbeidet blir vanskelig å prioritere. Mens jeg var i landsbyen var det undervisning utover kveldene for å forberede elevene til den nasjonale prøven og skolen pleide å få gode resultater.

Uten internett og med svært begrensede ressurser var verdenskartet jeg hadde med hjemmefra sammen med andre posters noe de var takknemlige for. De bretta ut kartet og nøt stunden på «lærerværelset» som var under et tre. Under et annet tre litt lengre borte var rektors kontor. De unge lærerne hadde stort engasjement for elevene sine,  men de savna tilgang til internett. Det ville gjort undervisningen mye bedre og lettere.

 

«Water is life», det vet landsbybeboerne her. Året før jeg kom til Kibuye hadde de fått vann inn til landsbyen og de sparte nå masse tid på å hente vann. Stort sett var det en oppgave for kvinner og jenter og vannposten var deres samlings plass.

 

Barna lekte og av mangel på «riktige leker» skapte de sine egne leker. En gang for lenge siden var det slik i vårt land også. Nå slipper våre barn å finne på noe, vi kan kjøpe alt de har lyst på.

Barnearbeid og oppgaver for barn kan være vanskelig å skille. I denne landsbyen og landsbyene rundt var det oppgaver barna bare måtte ta, blant annet å være gjetere. De gikk med dyrene tidlig på morgenen da venner gikk til skolen og de kom hjem på ettermiddagen etter skoleslutt, like før mørket kom sigende.

Behov for WC dukker raskt opp, samme hvor vi er. Her var det 2 do, et for jenter og et for gutter. Disse to svært enkle doene, hadde ei dør som vi lukket med en stein, et hull i jorda, steiner for å sette føttene på ved siden av og masse store blå fluer som trivdes der inne. Disse doene skulle landsbyen og skolen dele på. Do papir tok jeg med fra byen, så for meg var den største utfordring hvor jeg skulle vaske hendene? Jeg fant et ledig vaskefat, fikk fylt det med vann fra en tank. Noen ganger var tankene tomme og jeg måtte gå til brønnen først foe å fylle en tank, bære den tilbake til hytta mi, finne såpa og så få vasket meg. Lærte selvfølgelig raskt en mye bedre og effektiv metode, nemlig ha det klart før jeg gikk på do.

Denne mangelen på vaske muligheter etter dobesøk var en av landsbyens største utfordringer slik jeg så det. Det er den viktigste egenpleie og helseforebyggende aktiviteten landsbybeboerne kunne gjøre. Min sykepleie erfaring hjalp meg til å ha blikk for akkurat slike forebyggende tiltak.

Da jeg tok opp tema med Christin og Godfred ble de svært entusiastisk og samarbeidsvillig. De kom med praktiske forslag og jeg fikk hjelp av folk i Jinja til å handle inn det vi behøvde. Moses lasta 3 sekker sement på sin bodaboda og kjørte i nesten 3 timer til landsbyen. Jeg fikk med meg vanntanken både på bussen og på bodaboda hele den lange vegen. Fantastisk kreativitet for å få feste alt til kjøretøy gjorde at utstyret kom frem til landsbyen. Godfred hadde rester av murstein etter skolebygningen og en murer var klar til å gjøre jobben. Jeg betalte det jeg hadde lovet og så var det bare å komme igang. Det var fantastisk morro å se skole-elevenes entusiasmen og arbeidsviljen. 2 dager måtte gå før murpussen var tørket og alt var klart til bruk. En gjeng gutter gikk frem og tilbake med vannbeholderen og fylte opp tanken og vaskeplassen ble raskt tatt i bruk. Jeg fikk være med på å gjøre en kjempeviktig jobb, tross det korte oppholdet i frivillighet.

Vaskeplassen ble et nyttig supplement  under undervisningen av jentene. For et av temaene vi underviste i var hygiene. Nye posters ble tatt i bruk og sammen med Arwen og Christin underviste vi sammen om menstruasjon, UVI og HVI/AIDS. Jeg prøvde å få Christin til å ta over undervisningen fordi hun er en stor ressurs. Jeg spurte Godfred, men han ville ikke at hun skulle jobbe. Christin skulle være tilgjengelig for hans behov som matlaging, klesvask og barnetilsyn. Der var han enda urokkelig, han hadde tross alt betalt for henne.

Sterke møter, store opplevelser og gode minner fra 4 flotte uker i Kibuye landsby langt ute på landsbygda i Uganda.

 

I helgene da reiste jeg, levde helt anderledes og gjorde helt andre ting. Og jeg skal innrømme at det var tildels store kontraster til livet i landsbyen. Bli med på de opplevelsene i en annen Uganda blogg!