Det må være noe med folket og den kontakten de var villig til å gi. At de lot oss komme de litt nær gjorde opplevelsen med å være på denne øya så god. Klimaet, den god varmen, det deilige vannet, den svært frodig naturen og landsbyene med de åpne husene var selvfølgelig også en medvirkende årsak. Ja, husene uten vegger understreket holdningen av; «vi har ingenting å skjule, så vær velkommen!».

Langt ute i Stillehavet, ja nesten så langt fra Norge som det går an å komme, på øya Samoa var det slik. En av de to vi ble litt ekstra kjent med på denne turen var Tupu, vår gode guide som på Samoa kalles en vert og kulturveileder.

Tupu lærte oss «nasjonalsangen»;

Sa-vali-vali; means go for a walk

Tau-tala-tala; means too much talk

Alofa ia te oe; means I love you

Take it easy; fai fai lemu

 

 

Den andre var Cita, hans sjef. Hun var alltid med oss og jeg tror Cita var den aller viktigste grunnen til at Samoa gav meg opplevelsen av å være en ønsket gjest i «our home away from home» som de ønsket oss velkommen med.

Cita var en høyreist flott dame på ca 50 år med dype røtter i Samoa sin historie, kultur og tradisjoner, men også ei svært bereist dame.  Med sin åpenhet og entusiasme, pågangsmot, kunnskap og interesse for andre mennesker, som i vårt tilfelle var ei gruppe godt voksne norske turister, var Cita helt spesiell å være sammen. Hennes holding til seg selv, tror jeg, var at hun var «god nok, men ikke bedre enn«, og det var slik jeg følte det. I løpet av oppholdet vårt som varte i 10 dager lærte hun seg navnet på alle oss 22 i gruppa, ikke rart mange av oss ble betatt, vi følte oss virkelig sett.

 

 

Var det denne mottakelsen og den menneskelige varmen familien Damman opplevelsen da de i 1967 bodde på Samoa i 7 måneder? De reiste til Samoa for å komme litt vekk fra livet i Norge. Familien kom til et land som var svært fattig, men hvor ingen sultet fordi alle delte med alle.

Etter oppholdet leste Damman seg opp på vår Europeisk historie om hvordan vi har bygget opp vår velstand, ikke bare ved hardt arbeid, men også ved å plyndre land og sivilisasjoner rundt om i verden. Boka «Fremtiden i våre hender» fra 1972 ble til etter inspirasjon, opplevelser og kunnskapen de fikk under oppholdet på Samoa. Dette skapte et stor engasjement og entusiasme for  miljø og klima i Norge, men engasjement ble også møtt med stor motstand fra folk som så på de som virkelighetsfjerne moralister. Dette er 50 år siden.

Jeg er en av de som reiser med fly både kort og langt og har alltid hatt stor glede av å reise. Nå begynner det å bli vanskelig å glede seg over alle disse fantastiske turene jeg har vært på og turer som jeg ønsker å ta. Det er blitt skam-belagt og eier du ikke fly-skam er du et miljø-svin. Men dessverre, jeg kommer nok til å fortsette å reise. Jeg tror på fremskritt og på at kloke hoder blir trigget til å skape nye, miljøvennlige løsninger og hjelpemidler fordi de ønsker å ta vare på jorda, men også fordi det er økonomisk lønnsomt.

Her på Samoa kom jeg langt vekk og tok litt fri fra de «store» problemene og utfordringene som vi har i Norge. Det er vanskelig å skjønne alt det vi kan klage og syte for i Norge, landet som er kåret til et av verdens beste land å bo i. Men til ettertanke, vi ligger svært langt ned på lista over land som viser vennlighet og hvor det er lett å få venner. Ole Paus; «Vi har alt, men det er også alt vi har»

I gruppa vår var det mange eldre. Her på Samoa blir de verdsatte og er viktige for sin kunnskap, visdom og erfaring. Døden hører livet til og begravelser ble feiret og de døde blir begravet ved familiens hus.

 

Jula 2019 reiste 6 ansatte ved St.Olav Hospital til Samoa. Som en del av ei internasjonal gruppe på 20 helsepersonell skulle de bistå Samoa i en kritisk fase av et meslingutbrudd. Kun 30% av folket var vaksinert mot meslinger og resultatet ble at 5600 ble smitta og 80 barn under 4 år døde. Jeg har jobbet i mange år ved St.Olavs hospital og fordi jeg kjente øya litt ble dette ekstra interessant og sterkt. Å reise skaper en mye sterkere nærhet til de landene jeg har besøkt og det blir utrolig mye mere interessant å følge nyheter fra disse landene etterpå. De som reiste til Samoa for å hjelpe opplevde som jeg, at dette var et folk med masse kjærlighet, varme og humor. Selv om jeg kanskje idylliserer dette samfunnet etter mitt opphold der i 10 dager, tror jeg at vi i Norge har noe kunnskap som kan komme dette folket til gode, som helsehjelp og veiledning i kosthold.

Som gjester fikk vi veldig god hjemmelaget mat som så både sunn og frisk ut.

 

Cita, den eneste kvinnelige høvdingen på øya var kjendis, ikke bare for sin høvdingestatus, men også fordi hun som kvinne var kaptein på en konkurranse-båt med 50 unge menn fra en «second chance school«. De er gode og de vinner alle båtrace de stiller opp i og mottar gode penge-premier.

Cita tok gjerne et kurs med de av oss som hadde lyst på en kanotur. Selv om kapproing er populært er det rugby som er nasjonalsporten.

 

Som høvding tok hun del i ledelse, forhandlinger og utfordringer som gjaldt livet i sin lokale landsby og på Samoa. Vi fikk være deltakende observatører på slike tradisjonelle høytidelige samlinger.

Samoa er ei kristen øy og kirka er viktig, så på søndag er det gudstjeneste for hele familien. På midten av 1800 tallet fikk de bibelen oversatt til sitt eget språk.

Gamle tradisjoner holdes i hevd. Konflikter og utfordringer blir løst i høytidelige sermonier. Mat og dans inkluderes i det meste.

 

Alt og alle blir pyntet. Når øya bogner av blomster, planter og trær kan både folk, kjøretøy og hus pyntes. En annen form for pynt er tatovering, en 2000 år gammel tradisjon her på Samoa. Det utføres fortsatt på tradisjonelt vis og er svært smertefull. Det er heller ikke tilfeldig plassert rundt på kroppen, men på bestemte steder for menn og for kvinner. Vi fikk hilse på en anerkjent mester som utførte dette arbeidet.

Det er med glede, respekt og takknemlighet jeg ser tilbake på disse dagene på Samos i april 2018.

 

 

 

 

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.